Hvor blå er egentlig Oslo og hvorfor har Ap tapt i 18 år?

Helt siden januar 1997 har det vært borgerlige byråd i Oslo. Det er 18 år med kontinuerlig borgelig styre, noe som er forholdsvis lenge i et parliamentarisk system. Men skyldes dette at Oslo er en grunnleggende borgerlig by, eller er det fordi Arbeiderpartiet bare ikke har klart å gjenvinne makten?

Det er mange innfallsvinkler til dette spørsmålet, og ikke alt kan behandles grundig i dette blogginnlegget. Men la oss begynne med å se på hva som egentlig har skjedd i disse fem valgene.

Gjennom alle fem valg (1995-2011) har borgelige side vunnet majoriteten av setene i bystyret, men med vekslende styrke. I 1995 hadde Høyre og FrP flertall uten Venstre og Krf. Det borgelige flertallet, hvis vi regner alle fire partier, var på 34 mandater (flertall+4), og flertallet holdt seg gjennom Sentrumsregjeringen til Bondevik. Men i 2003 holdt det nesten på å glippe: Erling Lae fikk fortsette med svakest mulig flertall. Valg Oslo

Det som skjedde i 2003 var ikke at Arbeiderpartiet gjorde et godt valg, men snarere at SV bykset frem til over 20 %. Hadde Arbeiderpartiet klart å holde på det mandatet de mistet fra 1999 hadde flertallet vippet i sosialistisk sides favør.

Valget i 2003 har noen likhetstrekk med valget i 2015: Det er en borgelig regjering i landet med Høyre som dominerende parti og det kan flytte velgere i Oslo over til sosialistisk side. Hvis Høyre faller i oppslutning i Oslo må de andre borgerlige partiene hente opp velgere for å sikre flertallet, og det er ikke uvanlig at skjer i Oslopolitikken. Faktisk er det heller regelen enn unntaket: F reddet Høyre i 1987 og i 1995 og Venstre reddet borgerlig side i 2007 og 2011.

Selv om de borgerlige partiene har vunnet fem har det altså ikke alltid vært med trygg margin og ikke alltid vært de blå parienes fortjeneste. Valget i 2003 viser på samme tid hvor nære sosialistisk side kan være valgseier, og samtidig hvor vanskelig det likevel kan være.

La oss se på valgdemografien i byen. Fordelingen av stemmene fra 2011 viser tydelig at det blir misvisende å snakke om Oslo som en borgerlig by: I Groruddalsbydelene, Gamle Oslo og Søndre Nordstrand har de røde partiene (A+SV+R) klart flertall. I noen av dem er Arbeiderpartiet veldig nære å ha rent flertall alene. På den andre siden har de borgerlige partiene klart flertall i Vestre Aker, Ullern, Frogner og Nordstrand.  Skillet går mellom de vestlige og østlige bydelene med Nordstrand som et unntak, men i sentrumsbydelene er det oftere knappe flertall. Nordre Aker er knapt borgerlig, mens i St.Hanshaugen er MDG på vippen. På Grünerløkka og Sagene er det et knapt sosialistisk flertall men MDG har et mandat i hver av bydelen i tillegg.

Bryter man ned partienes oppslutning på bydelene avsløres et interessant kart. Høyres sterke bydeler er Arbeiderpartiets svake og til en viss grad gjelder det samme motsatt. Men de borgerlige partiene utfyller hverandre: H er sterke i vest, V i sentrum og vest, K i sør og nord, mens F er sterkest i øst. Derimot på sosialistisk side er A sterke midt i Groruddalen og i Søndre Nordstrand, mens SV og R (med bemerkelsesverdig lik demografi!) er sterke i sentrum øst, mens begge er svake i Vest.

Ser man dette sammen med befolkningstetthet avsløres at flere av Høyres sterke bydeler er svært folkerike (som Frogner, Nordre Aker og Nordstrand) mens As bydeler ikke er like folkerike (Grorud, Bjerke og Stovner). Her er det selvfølgelig unntak på hver side, som folkerike Alna og spredtbygde Ullern.

Så hvor blå er egentlig Oslo? Ser man på momentene ovenfor viser det seg at byen kanskje ikke er så blå som noen vil ha det til. Selv om borgerlig side har vunnet fem valg på rad, har det noen ganger hvert knapt og på grunn av støttepartiene i sentrum. Det går hvertfall ikke an å dra byen over en kam: I svært mange bydeler står de røde partiene sterkere, og i sentrumsbydelene er det gjerne de mindre partiene som avgjør flertallet. Det slående er kanskje at de borgerlige til sammen gjør det bra eller greit mange steder i byen, mens de røde partiene jevnt gjør det elendig i det til dels folkerike vest. Kanskje ligger noe av svaret på det neste spørsmålet her?

Arbeiderpartiet og de røde partiene har ikke klart å vinne makten tilbake i Oslo til tross for sterke bydeler, god økonomi og borgerlige regjeringer. En av grunnene kan være at partiene i opposisjonen ikke har klart å snakke til velgere i tradisjonelt borgerlige bydeler. Retorikken om den delte byen har kanskje slått godt an i øst, men kan ha skremt velgere i vest som frykter at de kommer tapende ut av de røde partienes prioriteringer.

Det er vanskelig å si hvordan toppkandidatene har påvirket valgresultatene, men kanskje har det noe å si at Høyre ofte har hatt populære ordførerkandidater som Albert Nordengen, Per Ditlev Simonsen (før skandalen) og Fabian Stang, mens Arbeiderpartiet har stilt med politikere uten erfaring fra Oslo, som Åse Kleveland og Ellen Horn, eller ukjente lokalpolitikere som Nina Bachke og Ann-Marit Sæbønes før 1991.

Til byrådslederposten har Arbeiderpartiet stilt med Rune Gerhardsen fem ganger! Av de fem siste valgene var han kandidat fire ganger, tre ganger som byrådsleder og en gang som ordfører. Gerhardsen er nok en populær og trivelig mann, men kanskje han ikke var den rette til å ta igjen makten i Oslo fra Erling Lae. Samtidig er det verdt å huske på at han fikk fortsette som byrådsleder etter å ha tapt for Michael Tetzschner i 1995, så Høyres kandidater har kanskje ikke alltid vært av de mest folkekjære de heller.

Det er vanskelig å konkludere i om Arbeiderpartiet har hatt de riktige folkene på topp når man ser tilbake på historien. Kanskje en bedre forklaring finnes i andre forhold i partiet? Oslo Arbeiderparti er kjent for å være fragmentert med sterkt og svært ulike grupper. Partiet spenner seg fra sentrumsorienterte Stoltenberg- og Gahr Støre-politikere til fagforeningsfolk, sosialistiske intelektuelle og en stor andel politikere med innvandrerbakgrunn.

Uansett hva som er årsaken til at Arbeiderpartiet ikke har vunnet makten tilbake i Oslo tidligere, bør man ikke konkludere med at det er umulig. Ulike kombinasjoner av hendelser har holdt de borgerlige ved makten, godt hjulpet av en uvanlig sterk borgelig velgermasse. Men byen er ikke borgerlig, bare deler av den.

PS. Det er en vanlig misforståelse i mange medier at Oslo har vært borgelig styrt siden valget i 1995. Det er riktig at de borgelige fikk tilbake flertallet i bystyret og tok ordførerposten, men Gerhardsens byråd fortsatte helt til 1997.

Advertisements

Jevnt ved inngangen til valgåret

Når vi skriver januar 2015 er det ikke lett å spå resultatet av valget i september. Oslo har vært en borgerlig styrt by siden Rune Gerhardsen måtte gå av i januar 1997. Siden den gang har Høyre styrt byen alene og i ulike koalisjoner med et parliamentarisk grunnlag bestående av FrP, Venstre og KrF. Skulle disse fire partier gjenvinne flertallet i september er det ingen grunn til å tro noe annet enn at byen forblir borgerlig styrt.

Men meningsmålingene i november og desember 2014 viste verken klart borgerlig eller klart rødgrønt flertall: Den borgerlige blokken bestående av F, H, V og K får 28 mandater og den rødgrønne blokken med R, A, SV får 27 mandater i bystyret, men begge trenger 30 mandater for å oppnå flertall (Respons/Aftenposten). Disse mandatene finnes hos Miljøpartiet de Grønne, som altså havner på vippen. Et viktig spørsmål inn mot valget kan bli hvilken side MDG velger.

Den borgelige blokken er antagelig ikke så bekymret for disse målingene. Oslo har tross alt vært borgerlig siden valget i 1995 og var også borgerlig styrt i en årrekke før valget i 1991. Dessuten viser alle andre målinger i Oslo tilbake til 2009 et borgerlig flertall (med ett unntak). Men det er noen trekk i oslopolitikken som bør uroe byrådet:

1.  Høyre har fallt betraktelig på målingene, og det skyldes neppe Oslobudsjettet for 2015. Det ser ut til at H straffes lokalt for det partiet gjør i Regjering, kanskje særlig støyet rundt statsbudsjettet. Regjeringen skal bare legge fram et revidert budsjett før valget.

2. Arbeiderpartiet har en mer troverdig byrådslederkandidat enn på lenge i Raymond Johansen, og selv om A ikke har opplevd noe stort byks på målingene etter nominasjonen i partiet kan Johansen på sikt samle de rødgrønne og styrke sin posisjon.

3. Carl I. Hagen er renominert for Oslo F og har vært en vanskelig samarbeidspartner for det sittende byrådet. Hagen har skapt støy rundt Oslobudsjettet i flere runder og kan finne det hensiktsmessig å skape en skillelinje mellom seg selv og Raymond Johansen for å styrke sitt eget parti. I en slik debatt kan mange moderate borgerlige velgere skremmes til opposisjonen.

Disse temaene og mange flere vil være tema for de videre innlegg på denne bloggen. Noen temaer som jeg vil ta opp igjen senere er:

  • Hvor blå er egentlig Oslo og hvorfor har Ap tapt valg?
  • Er MDG klare til å styre Oslo?
  • Hvorfor kan ikke Venstre og Krf samarbeide med Ap?
  • Problemer for Stang-effekten i 2015?
  • Kan FrP felle et borgerlig byråd?